En hitt

Åros-sangen
Tekst og melodi: Gunnar Andersen
Vi hilser deg Åros, du skjønneste sted
der du ligger ved Oslofjorden.
Du alltid forstår oss, i tanken er med
om vi farer litt rundt om på jorden.
Ja, bønder med kuer på båsen
med elva og Tivoliåsendet
kan jeg`ke glemme, der hører jeg
hjemme -
det er Åros det skjønneste sted.
Når sneen den tiner og våren blir til,
da kommer det stemning i «dalom».
Ja solen den skinner med sommerlig stil,
da tenker vi ei mer på slalåm.
Men folket det lever og trives
med utstikt fra Kaste`til Iversdet
kan jeg`ke glemme, der hører jeg
hjemme -
det er Åros det skjønneste sted.
Når ferien er kommet der skapes et liv
av byfolk som kommer til stedet.
Vi leier ut rommet og prisen er stiv,
men allting i Åros er glede.
«Hvad er som en tur ut på sjøen
til Gråøen, Hjelp og Torvøen» -
det kan jeg`ke glemme, der hører jeg
hjemme
det er Åros det skjønneste sted
I hagen er frukten å finne.
Når bladene faller igjen er det høst.
Ja, tidene kaller med utpreget røst
og sommeren står kun som et minne.
Den swingen som raste på brygga
går nu mer til hjemlige hyggadet
kan jeg`ke glemme, der hører jeg
hjemme
det er Åros det skjønneste sted.
(Ja, det er intet i verden som det).

Et ring fra gamledager

Jeg ble akkurat fylt opp  av nostalgisk glede i hjerte mitt for tulleringing var ikke utdød!

Telefonene min ringte, jeg sa “Ronny” og ei ung jente sa ” Hei er det du som skal ha dop? Jeg finner ikke huset og lurte på om du skulle ha is eller cola”. Jeg sa ” nei det er ikke meg” hun sa ” veit du om noen som vil ha dop da dummen?”. Jeg sa “takk for at du tulle ringte meg, men nå legger jeg på”. Hun fniste og la på først.

Så hvorfor blir jeg så glad av at noen misbruker tiden min slik? For jeg trodde at teknologien hadde tatt knekken på slik uskyldig moro, nå som alle ser hvem som ringer, kan få søkt opp eier til nr på et blunk og telefonkatalogen i papir har blitt miljøfiendlig isteden for nyttig. Husker selv tilbake til den tiden man satt foran telefonen (fasttelefonen), slo et tilfeldig nr og kødda som bare det.

Stolene i mitt liv.

Jeg sitter på sofaen og ser ut av vinduet mitt på en grønn hagestol som ser litt grå og trist ut aleine som den er i det overskyete været. Plutselig får jeg følelsen av at stolen ser tilbake på meg og sier ” kom og sitt på meg da, ta med deg boka di så kan vi kose oss litt” og jeg veit ikke helt hvordan jeg skal svare. For hvordan forteller jeg en stol at den bare er en solstol som kun brukes når sola skinner og jeg har lyst på friskluft og sol på kroppen?

Slik har jeg det med de fleste av stolene mine, de blir kun brukt til spesifiserte oppgaver og står ellers aleine og venter på å bli brukt, ja det vil si alle uten at en ekstrem vondt solstol jeg kjøpte i fjor som ikke blir brukt i det hele tatt. For selv om jeg klarer å la fantasien løpe så løpsk at jeg hører stolen snakke til meg, er det jo slik med eiendelene våre at de er kjøpt inn til et bestemt formål og ellers står de ensomme til de trengs neste gang, og det er jo både en normal og sunn holdning å ha for sine møbler.

Men når jeg tenker på stolene mine på den måten blir jeg litt sentimental  for jeg og stolene mine har faktisk en god fortid sammen, tro det eller ei. Ta for eksempel de to gamle klappstolene mine fra Ikea som jeg kjøpte når jeg flyttet til Halden for å ha noe til gjester. De har bodd i alle leilighetene jeg har bodd i, og de har vært på flere fester enn jeg har vært på og går derfor under navnet “partystolene”. Nå har ikke tiden behandlet de altfor bra, de er litt bøyd i rammen, har noen hakk og er full av malingflekker etter at de ble brukt som malingsspannholdere under opp pussingen i fjor. Og fakta er vel at om noen av stolene skal bli kastet for å rydde plass, ryker vel de først ut. Eller ta middagsstolene mine, som egentlig er hagestoler, men siden jeg har en drøm om å pusse opp kjøkkenet og veit jeg da vil ha matchende stoler, bruker dem som spisestuestoler. De er svarte, av plastikk og er ganske gode å sitte på og jeg tror ikke noen av de som har plassert rompa si i dem har hatt noe å klage på, altså perfekte middagsstoler. Har også en gammel stol av jernrør med sorte puter som jeg fant stående i boden i den forrige leiligheten jeg bodde i, og som jeg tok med meg når jeg flyttet for å bruke den som stige. Den er stygg, den er gammel og den gjør nytta si som stol. Egentlig er det den eneste stolen jeg har som ikke er lett å pakke vekk, for alle de andre stolene er klappstoler, også solstolen, så de kan lagres andre steder enn i stua, noe som gjør at “party stolene” ikke er kastet enda.