Stolene i mitt liv.

Jeg sitter på sofaen og ser ut av vinduet mitt på en grønn hagestol som ser litt grå og trist ut aleine som den er i det overskyete været. Plutselig får jeg følelsen av at stolen ser tilbake på meg og sier ” kom og sitt på meg da, ta med deg boka di så kan vi kose oss litt” og jeg veit ikke helt hvordan jeg skal svare. For hvordan forteller jeg en stol at den bare er en solstol som kun brukes når sola skinner og jeg har lyst på friskluft og sol på kroppen?

Slik har jeg det med de fleste av stolene mine, de blir kun brukt til spesifiserte oppgaver og står ellers aleine og venter på å bli brukt, ja det vil si alle uten at en ekstrem vondt solstol jeg kjøpte i fjor som ikke blir brukt i det hele tatt. For selv om jeg klarer å la fantasien løpe så løpsk at jeg hører stolen snakke til meg, er det jo slik med eiendelene våre at de er kjøpt inn til et bestemt formål og ellers står de ensomme til de trengs neste gang, og det er jo både en normal og sunn holdning å ha for sine møbler.

Men når jeg tenker på stolene mine på den måten blir jeg litt sentimental  for jeg og stolene mine har faktisk en god fortid sammen, tro det eller ei. Ta for eksempel de to gamle klappstolene mine fra Ikea som jeg kjøpte når jeg flyttet til Halden for å ha noe til gjester. De har bodd i alle leilighetene jeg har bodd i, og de har vært på flere fester enn jeg har vært på og går derfor under navnet “partystolene”. Nå har ikke tiden behandlet de altfor bra, de er litt bøyd i rammen, har noen hakk og er full av malingflekker etter at de ble brukt som malingsspannholdere under opp pussingen i fjor. Og fakta er vel at om noen av stolene skal bli kastet for å rydde plass, ryker vel de først ut. Eller ta middagsstolene mine, som egentlig er hagestoler, men siden jeg har en drøm om å pusse opp kjøkkenet og veit jeg da vil ha matchende stoler, bruker dem som spisestuestoler. De er svarte, av plastikk og er ganske gode å sitte på og jeg tror ikke noen av de som har plassert rompa si i dem har hatt noe å klage på, altså perfekte middagsstoler. Har også en gammel stol av jernrør med sorte puter som jeg fant stående i boden i den forrige leiligheten jeg bodde i, og som jeg tok med meg når jeg flyttet for å bruke den som stige. Den er stygg, den er gammel og den gjør nytta si som stol. Egentlig er det den eneste stolen jeg har som ikke er lett å pakke vekk, for alle de andre stolene er klappstoler, også solstolen, så de kan lagres andre steder enn i stua, noe som gjør at “party stolene” ikke er kastet enda.

Den siste stolen som står i leiligheten min er også den eldste og den med mest sjarm, men den er ikke min og den passer vel ikke helt inn heller. Mens naboene mine prøver å selge leiligheten sin, så passer jeg på noen møbler for dem og blant de møblene er altså denne brune skinnstolen som Lars har tatt med seg fra Toten. Stolen har sikkert følt minst 200 romper på seg og den har tydelige tegn av å ha vært godt brukt igjennom mange år. Men den er komfortabel å sitte i og har en sjarm ingen nye møbler klarer å komme i nærheten av. Husker at bestefar hadde en lignende stol og den elsket jeg å sitte i ( leke i) når jeg var en liten pøbel, og når jeg ser på stolen så tenker jeg på bestefar, good times!

Nå har jeg pratet mye om stoler, men for en gangskyld har jeg faktisk et poeng utover det å snakke om tingene mine. For det går an å trekke en parallell mellom stolene mine, som bare blir trukket frem ved behov, og det å være singel. Hva?! tenker dere sikker nå, men tenk på det; Som singel mann bor jeg aleine og  bortsett fra i arbeidstiden tilbringer jeg mest tid aleine i leiligheten, men av og til tar en venn kontakt og lurer på om jeg vil finne på noe. Da blir jeg tatt vekk fra sofaen som er mitt tilholdssted fordi en av mine venner har et sosialt behov og ønsker å bruke meg til å dekke dette behovet. Ikke at det er noe galt i det, jeg er en kresen mann og velger bare de beste “råvarer” til å være mine venner og er meget glad i de jeg velger å kalle venner og elsker å tilbringe tid med de. Og dette går jo begge veier for jeg har også et sosialt behov som jeg velger å dekke ved å ta kontakt med mine venner for å så ta de vekk fra sitt tilholdsted for å “leke” med meg.

Og jeg er i grunn fornøyd med å være et møbel som mine venner stoler på (ordspill) som en som kan dekke deres sosialebehov og som de liker å tilbringe tid sammen med. Men samtidig har jeg en frykt for at jeg kommer til å bli en gammel “stol” som er bøyd i rammen, har hakk her og der og noen flekker som ikke går av (leverflekker kanskje) og til slutt blir jeg erstattet av en ny “stol” som har ei “samboerstol” og kanskje noen “babystoler” og som derfor er mer attraktiv å henge sammen med. Men om det skulle skje håper jeg samtidig at noen av og til ser på et bilde av meg og tenker GOOD TIMES! (slik jeg gjør med bestefarstolen), for da har jeg tross alt engang i tiden vært en nyttig “stol”!