Et ring fra gamledager

Jeg ble akkurat fylt opp  av nostalgisk glede i hjerte mitt for tulleringing var ikke utdød!

Telefonene min ringte, jeg sa “Ronny” og ei ung jente sa ” Hei er det du som skal ha dop? Jeg finner ikke huset og lurte på om du skulle ha is eller cola”. Jeg sa ” nei det er ikke meg” hun sa ” veit du om noen som vil ha dop da dummen?”. Jeg sa “takk for at du tulle ringte meg, men nå legger jeg på”. Hun fniste og la på først.

Så hvorfor blir jeg så glad av at noen misbruker tiden min slik? For jeg trodde at teknologien hadde tatt knekken på slik uskyldig moro, nå som alle ser hvem som ringer, kan få søkt opp eier til nr på et blunk og telefonkatalogen i papir har blitt miljøfiendlig isteden for nyttig. Husker selv tilbake til den tiden man satt foran telefonen (fasttelefonen), slo et tilfeldig nr og kødda som bare det.

Skummelt kunne det også være, hvis mottaker hadde “ring siste nr tilbake” knappen, uuuu vi skvatt som fanget høns i løvefarm når telefonen ringte opp igjen. Men vi ble ikke avskrekket, for folkene i telefonen bodde sikkert ikke i Norge engang…

Ingen ble skadet, mye latter og glede og mamma og pappa fikk telefonregningen. Gode minner rett og slett.

Så når ei ungjente tar seg bryet med å ringe en fremmed for å utføre en utdøende spøk, da blir jeg nostalgisk, glad og medgjørlig. Så takk til frøken ukjent, du gjorde kvelden min litt lysere